En midtsommersaften gikk den deprimerte direktøren Rellonen til låven for å skyte seg. Men når han kommer dit så oppdager han offiseren Kemppainen som er der for å henge seg. De bestemmer seg for å vente med handlingen, og går for å ta seg badstue og noe å drikke. Mens de gjør det legger de en plan for å arrangere et stort suicidale i Finland. Seminaret de har blir en stor suksess, og overskuddet de får bruker de til en luksusbuss som en gruppe aktivister skal bruke for å begå kollektivt selvmord.
Når selvmordkandidatene hadde nådd fram til Alta, bestemte Mikko Heikkinen seg for at de ikke kunne gjøre dette i edru tilstand, så han gikk på polet å kjøpte 33 flasker med brennevin. ekspeditørene måtte trekke seg tilbake å spørre sjefen, men når sjefen skjønte hvem det var å hva de skulle så begynte han å anbefale noen norske akevitter. Det endte opp med at Kaptein Heikkinen gikk ut fra polet med 45 flasker brennevin. De kjøpte også litt mat, men bare for et måltid.
Uula Lismanki ville kjøpe en halv kubikkmeter tørr bjørkeved, fordi hun og Seppo Sorjonen ikke ville følge selvmorderne helt inn i døden.
Fra Alta kjørte de norøst og opp i et berglendt høyland. Forran de så kjørte de en skranglebuss. Korpela fikk en idee om at de kunne gjøre en siste god gjerning. Å bytte bussen sin mot demmers, siden de hadde en splitter ny buss. Busssjåføren som kjørte for strekningen Alta-Hammerfest var ikke enig i dette fordi bussen tilhørte statlig eiendom. Bussen til selvmords folkene forstatte reisen si.
Reisa til Norkapp gikk fort, Korpela stanset en kilometer fra spissen. Uula og Seppo gikk ut av bussen og tok med seg bjørkeveden og spriten og det ene måltidet, å sprang fram til stupet. Obertsen tok mikrofonen og takket selvmordskandidatene for en vellykket tur, og busseieren satte gassen i bånn. Når de nærmet seg stupet bråsvingte han, og klemte inn bremsa, og vridde på rattet alt han kunne. Bussen vinglet tilbake i høy hastighet og tilbakela hundre meter langs kanten av stupet. Korpela snudde seg å så på selvmordskandidatene, der satt de tretti rystede mennesker med ansikter hvite av angst.
